17. mai for alle! Nei til rasisme!

Dette er et begrep som er kjært for mange i byen vår på nasjonaldagen. Slagordet ble formet og bruk aktivt etter bombetrusselen mot Sagene skole våren 1983.

Forhistorien til bombetrusselen er at Sagene skole hadde markert seg som en skole som både var «innvandrervennlig» og som verdsatte mangfoldet som elevene på skolen utgjorde. Fra 1970-tallet fikk skolen flere elever med innvandrerbakgrunn. Da andre skoler i Oslo ønsket å stenge dørene for de skoleklare barna av arbeidsinnvandrere, var Sagene skole tydelige på å åpne skoleportene. I stedet for å svare at vi ikke hadde et tilbud, tilpasset vi tilbudet for at nettopp disse barna skulle få en verdig og god skolegang. Vi opprettet en av Norges første flerspråklige klasserom i 1982. Klassen besto av ca. halvparten av elevene med urdu og punjabi som morsmål og halvparten med norsk som morsmål. Mange rundt ristet på hodet og mente at de etnisk norske elevene kom til å henge bakpå ved å gå i samme klasse som så mange minoritetsspråklige. Dette viste seg ikke å stemme. Tvert imot gikk det veldig bra med disse elevene. Både når det gjaldt læring, språklig utvikling, fellesskap og samhold. Khalid Hussain gikk i denne klassen. Han skrev og ga ut boka Pakkis, som ble kjent for å skildre rasisme og diskriminering for en oppvoksende gutt i Oslo by på 80-tallet.

I 1983 truet nynazister med å utløse en bombe dersom Sagene-elevene gikk i 17. mai-toget. Det året var Sagene skoles elever tildelt den ærefulle plass nr. 1 i byens 17.mai-tog. Det ble en heftig diskusjon i tiden fram mot nasjonalfeiringen. Skulle Sagene skole gå? Hva slags trussel kunne dette utgjøre? Rektor den gang, ønsket å avlyse deltakelsen. Enkelte foreldre var selvsagt svært bekymret. Joron Pihl, som den gang var tillitsvalgt for lærerne, kjempet for at dette skulle bli en prinsipiell marsj for hele Oslo, med Sagenes flerkulturelle klasse i front. Resten er det vi kan kalle historie.

Truslene vedvarte og skolen gikk i front i kamp mot rasisme og for en inkluderende 17. mai-feiring. Knut Frydenlund og Gro Harlem Brundtland var blant politikerne som meldte seg til å gå sammen med elevene i toget. Med Oslopolitiet på hver sin side fikk Sagene skole politieskorte for å gå «trygt» i toget. Og helt i front gikk veteraner fra Krigsseilerne. For dem var dette en viktig symbolsk markering. De minte oss om hvordan retten til å gå i 17.maitoget er noe vi ikke skal ta lett på. Sist gang nordmenn ikke fikk gå i tog var under nazistenes okkupasjon.

Da 17. mai for alle utvidet nasjonaldagen | Mari K. Linløkken  

I denne artikkel fra Utrop, dekkes mer av prosessen som utspilte seg før det ble bestemt at Sagenes barn kunne delta i toget. Underveis sa rektor ved skolen nei. Skolesjefen på den tiden, sa nei, og påla lærerne å ikke informere elever og foreldre om truslene. Lærerne nektet å lytte, de fremholdt lærerorganisasjonenes uavhengighet, mens skolesjefen truet med arbeidsgivers styringsrett. Lærerne ønsket ikke å «tie i hjel» nazisme og rasisme. Det ble opprettet et samarbeid med foreldrene og man valgte å opplyse om truslene.  Barna ble opplyst om innholdet, men de ble ikke vist de originale trusselbrevene, da man man ønsket å skjerme barna fra å måtte se på de konkrete rasistiske ytringene. Sammen med foreldrene krevde lærerne politibeskyttelse, men Oslopolitiet avslo. Med manglende støtte både av egne sjefer og av politiet, meldte lærerorganisasjonen at Sagene ikke kunne delta.  Dette førte til en antirasistisk mobilisering i landet, som igjen vekket en politisk vilje til å stille opp og sette riktig retning.

Året etter gikk Sagene-elevene i flaggborgen med slagordet «17. mai for alle». Kampen for alles rett til å gå i toget, uavhengig opprinnelse, utseende og etnisitet, ble en kamp som etter hvert har blitt mer og mer selvsagt i byen vår. Antirasistiske feiringer på nasjonaldagen har samlet mange rundt om i byen vår. Dette er en dag vi alle kan være glade og feire!

Bombetrusselen mot Sagene skole ble viktig for det antirasistiske arbeidet i Norge, sier Mari Linløkken, prosjektleder og en av stifterne av Antirasistisk senter. – Satte rasistene i skammekroken. Etter at kampen for å få gå i 17.mai toget var vunnet, vokste det et sterkt antirasistisk engasjement på Sagene skole blant elever og lærere. De opprettet en aksjonsgruppe med eget tidsskrift og radiostasjon. Aktivitetene ble samlet under ett tak våren 1984, og dette ble starten på Antirasistisk senter.

Dette er altså en bit av Oslohistorie, der holdningene og aksjonene til Sagene skoles lærere og elever, har bidratt til å sette et viktig eksempel og som har satt i gang et vedvarende antirasistisk arbeid.

Hva betyr denne historien for våre elever og lærere i dag?

I 2024 inviterte vi Joe Ekker, en av elevene fra den flerspråklige klassen. Han fortalte historien slik det opplevdes for ham som barn og elev på Sagene. Joe bor i dag i Mumbai, og jobber som frilansjournalist med inkludering og mangfold som hovedfelt. Dette året fikk Joe gå forrest i 17.maitoget vårt, og holde fanen. Utdanningsnytt dekket denne fine hendelsen, og lagde en podkast om hendelsen i 1983. Hørespillet fra 2024 levendegjør historien med intervjuer av lærere og elever som gikk i den flerkulturelle klassen på Sagene skole. Bombetrusselen mot Sagene skole

Elevene elsker å høre om denne delen av vår historie. Barn med andre etnisiteter og med foreldre som kommer fra andre land, har alle ulike historier med seg og mange kan kjenne en usikkerhet i spenningspunktet mellom ulike kulturer. Denne historien knytter oss sammen og bidrar til å skape tillit og retning og samhold. Selv for barn i dag, treffer denne fortellingen sterkt. På Sagene skole er alle velkommen. Elevene våre som i dag jobber for å bevare Sagene skole 1-10, viser fram denne delen av historien vår på aksjonssiden Bombetrussel mot Sagene skole – Redd Sagene U-trinn!.

Ungdom hører til på Sagene! Bevar ungdomsskolen! – underskrift.no