• Den 24. september holdt vi en demonstrasjon foran Rådhuset i Oslo. Vi ville vise at Sagene Ungdomstrinn ikke må legges ned. Sammen med Abildsø skole, Fyrstikkalleen skole, Bekkelaget skole, Karlsrud skole, Maridalen skole, Begge Ensjø-skolene, Nordpolen skole og Møllergata skole demonstrerte vi mot skolebehovsplanen.

    Denne dagen skulle bystyret samles for å drøfte skolebehovsplanen og det reviderte forslaget til Byrådet.

    Fra skolene holdt elever og foreldre appeller med argumenter om hvorfor skolene bør bestå. Det kom også politikere for å støtte sakene og flere holdt appell. Nedenfor kan du se bilder og appellene fra de ulike skolene. appellene som ble holdt av de frammøtte skolene har vi sendt skriftlig til hvert av de 59 bystyremedlemmene. https://www.oslo.kommune.no/politikk/bystyret/medlemmer/

    Appell fra Sagene skole, ved elevrådsleder Helene Hannevik

    Kjære politikere, foreldre, medelever, og alle dere andre som har stilt opp i dag for å støtte oss som er her for å få vår stemme hørt. I dag har jeg fått æren av å stå her oppe og representere skolen min med alle dere i ryggen.  

     Jeg står her i dag for å si et klart NEI til nedleggelsen av Sagene ungdomsskole. Dette er ikke bare et spørsmål om bygninger; det handler om mennesker, fellesskap og framtiden til ungdommene våre.  

    Sagene er en fantastisk skole, noe jeg har fått vitnet fra første rad (helt siden 1.klasse). På en liten skole som Sagene har vi muligheten til å stoppe opp og se hverandre i øynene uten å bli borte i folkemengden.   

    Her har vi et tett forhold til medelever, lærere og andre ansatte og det er her vi føler oss trygge. På små skoler er det lettere for lærere å se og ta tak i det når elever faller ut – sosialt og faglig. Det er fordi de lærer seg å kjenne oss som mer enn bare en 4-er, de blir kjent med oss som personer.  

    Det er ikke bare en liten ungdomsskole som betyr noe, det er også en skole fra 1-10. Vi kjemper ikke bare de eldste, vi kjemper også for de yngste. For som dere har sagt så mange ganger så er det barna som er framtiden og det er barna som skal ledes gjennom en trygg skolegang.   

    Og en trygg skolegang innebærer at elevene skal kunne leke i skolegården uten å være redd for de eldre elevene, noe jeg har hørt brukt som et argument mot oss flere ganger.   

    Men det er ikke mulig å venne elevene til de eldre barna hvis de eldre barna ikke er der. Og det er noe vi jobber med på Sagene – relasjoner på tvers av trinn.   

    Og det skaper også en tryggere overgang til ungdomsskolen når elevene har gått på en 1-10 skole- majoriteten av livet sitt. Ikke bare fordi de kjenner bygningen eller fordi de kjenner medelevene og lærerne sine godt fra før, men fordi det ikke er ukjent.   

    På vår skole har de yngste elevene muligheten til å se hvordan ungdomsskoleelevene har det og det skaper en trygg overgang, for da vet de hva de går mot og de vet hvordan en hverdag på ungdomsskolen ser ut.  

    Og det er så uendelig mange flere gode argumenter for at skolen vår skal stå jeg ikke får plass til i denne appellen, og det er derfor jeg håper politikerne vil jobbe for å bevare oss av alle de andre fine skolene som står her i dag. Det er ikke vi som skal måtte betale prisen når budsjettet ikke går opp fordi dere sparer ikke penger på å kutte framtiden.   

    Kjære bystyre og byråd! 

    Appeller fra:  

    Abildsø skole, ved representant for Bevar Abildsø skole, Anne Herstad: s. 1 

    Fyrstikkalleen skole, ved elevrådsleder, Sebastian Haugneland: s. 4 

    Bekkelaget skole, ved elevrådsleder og nestleder, Selma Årnes Ytteborg og Martine Bjerke Ganes: s. 5 

    Karlsrud skole, ved representant for Aksjonsgruppa Bevar Karlsrud Skole, Oddmund Føre: s. 6 

    Maridalen, ved elevrådet, Tiril og Alba: s. 7 

    Ensjø-skolene, ved Aksjonsgruppen JA til å bygge BEGGE Ensjøskolene, Serena Norheim, s. 8 

    Møllergata skole, ved elevrådsrepresentant, Fridtjof Katborg Grønning: s. 10 

    Sagene skole, ved elevrådsleder, Helene Hannevik: s. 11 

    Appell fra Abildsø skole  

    Hei alle sammen!  

    Jeg heter Anne Herstad og sitter i FAU på Abildsø skole. Og jeg blir fryktelig stolt av å se at så mange har møtt opp i dag for å demonstrere mot forslaget til skolebehovsplan og for å bevare nærskolen sin. Takk! 

    I forslaget til skolebehovsplan er ungdomstrinnet vårt foreslått flyttet til Manglerud. Alle høringsinnspill, både fra Abildsø og Manglerud har vært negative til forlaget, som er skikkelig, skikkelig dårlig. 

    Abildsø skole er faktisk foreslått omstrukturert fra en populær 1.-10. skole med to paralleller som har gode faglige resultater, lave mobbetall, og høy trivsel, til en liten og økonomisk sårbar barneskole. 

    Flytting vil ha store negative konsekvenser for vårt nærmiljø, det gjenværende fagmiljøet på Abildsø, for ungdommenes skolevei, for våre fritidsaktiviteter og ikke minst for plussklassen. Men Utdanningsetaten legger vekt på at flytting vil styrke fagmiljøet på ungdomstrinnet. Innspill fra alle lærerne på Abildsø, altså selve fagmiljøet, er ikke tillagt vekt.  

    Elevenes stemme er ikke hørt. Elevene på Abildsø vil ikke flytte. Manglerud er en kjempefin skole. Elevene på Manglerud, som i dag er Oslos største grunnskole på over 1000 elever, vel, de ønsker seg ikke flere elever, de syns at skolen deres er stor nok.  

    Politiet peker på at det er kriminalitetsforebyggende å beholde Abildsø som 1-10. skole.  

    Utdanningsetaten vet at flytting av ungdomstrinnet vil ramme tilbudet til barn med spesielle utfordringer. Men de skriver ikke et ord om hvordan tilbudet til våre mest sårbare elever i plussklassen skal ivaretas. 

    Plussklassen ved Abildsø vil ikke kunne ta imot ungdomsskoleelever dersom flyttingen skjer. Dette til tross for en skrikende mangel på spesialplasser i Oslo i dag.  

     
    På Abildsø har vi forståelse for at man må tilpasse skolestrukturen til kommunens økonomiske ramme. Men Abildsø er foreslått omstrukturert kun fordi vi skal rehabiliteres. Ok, hva er så de store innsparingene? Jo, hold dere fast, hoved innsparingen består i at man ikke trenger brakker for ungdommene mens skolen pusses opp. Midlertidige brakker er altså innsparingen, og så kan man jo se for seg noe reduserte driftskostnader hvis ungdommene flytter og vi sitter igjen med halv tomme bygg. 
     
    Men de økonomiske innsparingene må veies opp mot de knusende konsekvensene forslaget får for nærmiljøet og barna på Abildsø. Forslaget vil medføre et dårligere skoletilbud til barna på Abildsø sammenlignet med i dag. 
     
    Sånn vil vi ikke ha det.  

    Sånn kan vi ikke ha det. 

    Sånn skal det ikke bli! 

    På vegne av alle som har møtt opp fra Abildsø her i dag: 

    Bevar Abildsø skole – hjertet i nærmiljøet 

    Appell fra Fyrstikkalleen skole 

    LA F21 BLI PÅ HELSFYR! 

    IKKE FLYTT F21UNGDOMSSKOLEN VÅR til BRYNSENG! 
     

    FORDI: DETTE ER DÅRLIG SKOLEPLANLEGGING. DERE MÅ IKKE ØDELEGGE NOE SOM FUNGERER! 
     

    BRYNSENG HAR IKKE UTEROM FOR UNGDOMMER Å VÆRE PÅ. 

    EN SKOLE ER MER ENN NOK ROM!  

    SKOLE ER OGSÅ NÆRMILJØ, LÆRING INNE OG UTE, DET ER IDRETT OG KULTUR.  

    ENSJØ TRENGER EN REN UNGDOMSSKOLE SOM KAN BIDRA GODT I BYDELEN VÅR. 

    IKKE FLYTT F21! LA OSS BLI PÅ ENSJØ! 

    Appell fra Bekkelaget skole 

    Fra fulle til tomme klasserom på Bekkelaget  

    Dette kan bli virkeligheten på Bekkelaget skole dersom forslagene i skolebehovsplanen for 2026 til 2045 blir vedtatt av byrådet i høst.  

    I skolebehovsplanen argumenteres det for å ruste opp etablerte skoler, i stedet for å bygge nye. Midlertidige lokaler skal erstattes av permanente bygg. Man ønsker bærekraftige skoler med grunnlag for økonomisk forsvarlig drift og god utnyttelse av skolebygg. Barneskoler med minst fire-paralleller trekkes frem som det beste alternative, det vil si at det er fire klasser per trinn. Nærskolen er viktig. Det skal være gode og trygge læringsarenaer for alle barna i Oslo, og gode faglige miljøer for de ansatte. For Bekkelaget skole er forslagene i skolebehovsplanen i strid med disse ønskene. 

    Bekkelaget skole er en av de eldste skolene i Oslo. Det er en gammel og ærverdig skole, men den er slitt. I tidligere skolebehovsplaner har det vært planer om å ruste opp Bekkelaget skole. For de neste 20 årene er det visst ikke lenger behov for rehabilitering, ifølge forslaget i ny plan.  

    Bekkelaget skole er bygget som en tre-parallell, men kan ta imot flere elever på enkelte trinn på grunn av midlertidige paviljonger. Skolen er helt full, og har venteliste. Likevel er planene å redusere kapasiteten på Bekkelaget skole til en to-parallell, ta bort paviljonger og flytte nærskole for en tredel av elevene til Karlsrud skole. Hva skjedde med opprustningen av etablerte skoler? 

    Mange elever vil få lenger skolevei, de minste på 1. trinn må kanskje kjøres til skolen. Bekkelaget skole vil få dårligere økonomiske betingelser. Skoletilbudet blir da dårligere for elevene. Skolen må redusere antall ansatte, og det faglige miljøet på skolen som er bygget opp over mange år vil reduseres. Hvor ble det av nærskoleprinsippet og gode faglige miljøer? 

    Bekkelaget skole vil få en dårligere utnyttelse av byggene, og vil stå igjen med flere tomme klasserom, selv om paviljonger fjernes. Dette er merkelig i disse tider, å gå fra en full skole til flere tomme klasserom. Førskoletallene og utbygging i området viser oss at skolen minst bør være en skole med tre klasser per trinn. Hvor er logikken for endringene når man ser hva man ønsker for Osloskolene, og kjære politikere, har dere råd til disse store endringene for barna, foreldre, ansatte og nærmiljøet? 

    Appell fra Karlsrud skole  

    Kjære politikere, Osloskolene står samlet i dag  

    -> største endringene i Osloskolen – > store konsekvenser for barna og barnas framtid!  

    ➔ For hva er en skole? Bare et bygg der vi skal produsere studenter basert på læreplaner og paragrafer i stappfulle klasser på kjempestore skoler. Som på en fabrikk?  

    ➔ Nei. En skole er hjertet i nærmiljøet! Legger dere ned nærskolen – da tar dere bort fellesskapet. Tryggheten! Selve pulsen i lokalsamfunnet! ¨ 

    ➔ Politiet advarer mot store skoler. Hvorfor? Fordi avstanden mellom elever og voksne blir for stor. Fordi det blir uoversiktlig. Fordi ungdom faller utenfor. Nærskolen er tett på. Ser ungdommen – hver dag. Og alle i nærmiljøet bryr seg om hverandre 

     ➔ Og hva med de mest sårbare barna våre? Barn med autisme. Med funksjonsnedsettelser. De trenger små, trygge rammer – ikke åtte paralleller, ikke et system der de forsvinner i mengden. Mange familier har flyttet hit nettopp fordi Karlsrud, Abildsø, Sagene er en mindre skole. Skal vi straffe dem for det?  

    ➔ Og så barna selv. De har rett til å gå på skole i nærmiljøet. Rett til å bli hørt. Og hva sier de?  

    ➔ Dette finner vi oss ikke i!  

    ➔ Kjære politikere – dette handler ikke bare om bygg og budsjetter. Det handler om trygghet. Om tilhørighet. Om framtiden til våre barn.  

    ➔ Bevar nærskolen.  

    ➔ Bevar hjertet i nærmiljøet 

    Appell fra Maridalen skole 

    Kjære alle sammen, 

    Maridalen skole er mer enn bare et bygg. Den er et levende hjerte i bygda, et sted der barn lærer, leker og vokser opp i trygge omgivelser, midt i den unike naturen og kulturarven vi er så stolte av. 

    Når noen foreslår å legge ned skolen, er det ikke bare en praktisk beslutning – det er et angrep på fellesskapet vårt, på nærmiljøet og på barns rett til en skolehverdag der de blir sett. Små skoler skaper store verdier: sterke bånd, trygghet, og en oppvekst som gir barna røtter å stå på og vinger å fly med. 

    Maridalen er ikke en hvilken som helst dal. Den er en del av Oslos grønne lunger, et landskap fullt av historie, kultur og fellesskap. Skal vi virkelig svekke denne levende bygda ved å fjerne selve grunnpilaren – skolen? 

    Vi vet at økonomi ofte brukes som argument. Men hva koster det egentlig å rive opp barn fra sitt nærmiljø, å miste en møteplass for foreldre, besteforeldre og naboer, å svekke den lokale identiteten? Den prisen kan ikke måles i kroner og øre. 

    Vi står her i dag for å si tydelig: Maridalen trenger skolen sin. Barna trenger skolen sin. Og Oslo trenger levende bygder og nabolag – ikke bare sentralisering og nedleggelser. 

    La oss derfor stå sammen, løfte stemmen og kreve: 

    Bevar Maridalen skole – for barna, for bygda, og for fremtiden! 

    Appell fra Ensjø-skolene  

    Kjære politikere, byrådsrepresentanter, og medborgere,  

    Takk til Abildsø skole for å ha samlet oss her i dag. Vi er her for å demonstrere at vi nekter å la sparekniven ramme barnas skolefremtid.  

    Onsdag ble en trist dag for Ensjø. Til tross for vårt opprop, innspill og folkemøte, velger byrådet å ignorere behovene til vår voksende bydel. Tomten i Grenseveien 65/67 blir ikke nevnt, og forslaget om å kun bygge én kombinert barne- og ungdomsskole for 800 elever, er ikke bare korttenkt – det er direkte uansvarlig. Byrådet påstår at denne skolen vil dekke behovet, men vi sier at dette er et blindspor. Dere har gått imot både våre og fagetatenes anbefalinger for en bærekraftig skolefremtid på Ensjø.  

    Ensjø har fått kallenavnet «klekkeberget» for en grunn. Vi har Oslos høyeste fødselsrate, med rundt 300 barn født her hvert år, og vi er byens yngste bydel. Likevel ser det ut til at byrådet ikke ser denne unike veksten. Vi har 12 barnehager, med to til på vei, men vi har fortsatt ikke nok plass. Hvis 12 barnehager ikke er nok, hvordan kan én skole da være det? 

    Barna våre fra samme nabolag blir allerede spredt på fire ulike skoler. Ungdommer har ingen møteplasser, fritidsklubb eller kultur og idrettstilbud som fører til at de henger gatelangs. En skole med kun en flerbrukshall vil ikke løse disse utfordringene.  

    Familier vil fortsette å flytte fra Ensjø når barna når skolealder, fordi de innser at tilbudet er for dårlig.  

    Vi trenger begge Ensjøskolene, ikke bare én. Dette er ikke et fremtidig problem; det er en nåværende krise. Den nyeste befolkningsframskrivingen for 2025 viser en økning på opp mot 13% i elevtall, og er bevis i seg selv at én skole på 800 elever ikke vil være stor nok i årene som kommer. Å bygge begge skolene er en strategisk investering i barnas utdanning og trivsel, og en nødvendig del av Ensjøs sosiale infrastruktur. Vi forventer nå at våre lokalpolitikere og bystyret vil lytte til oss. 

    Bygg BEGGE Ensjøskolene! Hold løftene som har ført til at vi har flyttet hit og ønsker en skolefremtid for barna våre her. Takk for at dere lytter. 

    Appell fra Møllergata skole  

    Kjære alle sammen – Tusen takk for at jeg fikk muligheten til å snakke i dag. 

    Det i skal snakke om er det viktigste det går an å snakke om: 

    Barnas trygghet og oppvekst. 

    For oss barna, er det viktig at det er en skole nærme hjemmene våre, her i byen 

    Det som betyr mest for oss er fellesskapet vårt, både på skolen og i nærmiljøet. 

    Vi vokser opp her, vi har vennene våre der og det er der vi lærer. Her blir vi sett og hørt og får hjelp når vi trenger det. 

    Vi er veldig stolte av skolen vår og vi vil sloss for den! 

    Fordi, 

    Å legge ned en skole er ikke bare å stenge et bygg. 

    Å legge ned en skole er ikke bare å ta fra barn og unge stedet der vi lærer. 

    Å legge ned en skole er ikke bare å ta fra oss stedet vi har et trygt sted å møte venner etter skoletid. 

    Å legge ned en skole er ikke bare å rive i stykker vennskap 

    Å legge ned en skole er ikke bare å sende skolebarn ut på en farlig ferd i trafikken dag ut og dag inn. (kort pause) 

    Ja, a legge ned en skole betyr alle disse tingene. Men, det betyr også noe mye, mye viktigere. 

    Å legge ned en skole betyr at du tar fra barn tryggheten. Det betyr mye mer enn det dere kan se i de budsjettene deres. 

    LA MØLLA LEVE!!!! 

    Appell fra Sagene skole 

    Kjære politikere, foreldre, medelever, og alle dere andre som har stilt opp i dag for å støtte oss som er her for å få vår stemme hørt. I dag har jeg fått æren av å stå her oppe og representere skolen min med alle dere i ryggen.  

     Jeg står her i dag for å si et klart NEI til nedleggelsen av Sagene ungdomsskole. Dette er ikke bare et spørsmål om bygninger; det handler om mennesker, fellesskap og framtiden til ungdommene våre.  

    Sagene er en fantastisk skole, noe jeg har fått vitnet fra første rad (helt siden 1.klasse). På en liten skole som Sagene har vi muligheten til å stoppe opp og se hverandre i øynene uten å bli borte i folkemengden.   

    Her har vi et tett forhold til medelever, lærere og andre ansatte og det er her vi føler oss trygge. På små skoler er det lettere for lærere å se og ta tak i det når elever faller ut – sosialt og faglig. Det er fordi de lærer seg å kjenne oss som mer enn bare en 4-er, de blir kjent med oss som personer.  

    Det er ikke bare en liten ungdomsskole som betyr noe, det er også en skole fra 1-10. Vi kjemper ikke bare de eldste, vi kjemper også for de yngste. For som dere har sagt så mange ganger så er det barna som er framtiden og det er barna som skal ledes gjennom en trygg skolegang.   

    Og en trygg skolegang innebærer at elevene skal kunne leke i skolegården uten å være redd for de eldre elevene, noe jeg har hørt brukt som et argument mot oss flere ganger.   

    Men det er ikke mulig å venne elevene til de eldre barna hvis de eldre barna ikke er der. Og det er noe vi jobber med på Sagene – relasjoner på tvers av trinn.   

    Og det skaper også en tryggere overgang til ungdomsskolen når elevene har gått på en 1-10 skole- majoriteten av livet sitt. Ikke bare fordi de kjenner bygningen eller fordi de kjenner medelevene og lærerne sine godt fra før, men fordi det ikke er ukjent.   

    På vår skole har de yngste elevene muligheten til å se hvordan ungdomsskoleelevene har det og det skaper en trygg overgang, for da vet de hva de går mot og de vet hvordan en hverdag på ungdomsskolen ser ut.  

    Og det er så uendelig mange flere gode argumenter for at skolen vår skal stå jeg ikke får plass til i denne appellen, og det er derfor jeg håper politikerne vil jobbe for å bevare oss av alle de andre fine skolene som står her i dag. Det er ikke vi som skal måtte betale prisen når budsjettet ikke går opp fordi dere sparer ikke penger på å kutte framtiden.   

      

  • 17. mai for alle! Nei til rasisme!

    Dette er et begrep som er kjært for mange i byen vår på nasjonaldagen. Slagordet ble formet og bruk aktivt etter bombetrusselen mot Sagene skole våren 1983.

    Forhistorien til bombetrusselen er at Sagene skole hadde markert seg som en skole som både var «innvandrervennlig» og som verdsatte mangfoldet som elevene på skolen utgjorde. Fra 1970-tallet fikk skolen flere elever med innvandrerbakgrunn. Da andre skoler i Oslo ønsket å stenge dørene for de skoleklare barna av arbeidsinnvandrere, var Sagene skole tydelige på å åpne skoleportene. I stedet for å svare at vi ikke hadde et tilbud, tilpasset vi tilbudet for at nettopp disse barna skulle få en verdig og god skolegang. Vi opprettet en av Norges første flerspråklige klasserom i 1982. Klassen besto av ca. halvparten av elevene med urdu og punjabi som morsmål og halvparten med norsk som morsmål. Mange rundt ristet på hodet og mente at de etnisk norske elevene kom til å henge bakpå ved å gå i samme klasse som så mange minoritetsspråklige. Dette viste seg ikke å stemme. Tvert imot gikk det veldig bra med disse elevene. Både når det gjaldt læring, språklig utvikling, fellesskap og samhold. Khalid Hussain gikk i denne klassen. Han skrev og ga ut boka Pakkis, som ble kjent for å skildre rasisme og diskriminering for en oppvoksende gutt i Oslo by på 80-tallet.

    I 1983 truet nynazister med å utløse en bombe dersom Sagene-elevene gikk i 17. mai-toget. Det året var Sagene skoles elever tildelt den ærefulle plass nr. 1 i byens 17.mai-tog. Det ble en heftig diskusjon i tiden fram mot nasjonalfeiringen. Skulle Sagene skole gå? Hva slags trussel kunne dette utgjøre? Rektor den gang, ønsket å avlyse deltakelsen. Enkelte foreldre var selvsagt svært bekymret. Joron Pihl, som den gang var tillitsvalgt for lærerne, kjempet for at dette skulle bli en prinsipiell marsj for hele Oslo, med Sagenes flerkulturelle klasse i front. Resten er det vi kan kalle historie.

    Truslene vedvarte og skolen gikk i front i kamp mot rasisme og for en inkluderende 17. mai-feiring. Knut Frydenlund og Gro Harlem Brundtland var blant politikerne som meldte seg til å gå sammen med elevene i toget. Med Oslopolitiet på hver sin side fikk Sagene skole politieskorte for å gå «trygt» i toget. Og helt i front gikk veteraner fra Krigsseilerne. For dem var dette en viktig symbolsk markering. De minte oss om hvordan retten til å gå i 17.maitoget er noe vi ikke skal ta lett på. Sist gang nordmenn ikke fikk gå i tog var under nazistenes okkupasjon.

    Da 17. mai for alle utvidet nasjonaldagen | Mari K. Linløkken  

    I denne artikkel fra Utrop, dekkes mer av prosessen som utspilte seg før det ble bestemt at Sagenes barn kunne delta i toget. Underveis sa rektor ved skolen nei. Skolesjefen på den tiden, sa nei, og påla lærerne å ikke informere elever og foreldre om truslene. Lærerne nektet å lytte, de fremholdt lærerorganisasjonenes uavhengighet, mens skolesjefen truet med arbeidsgivers styringsrett. Lærerne ønsket ikke å «tie i hjel» nazisme og rasisme. Det ble opprettet et samarbeid med foreldrene og man valgte å opplyse om truslene.  Barna ble opplyst om innholdet, men de ble ikke vist de originale trusselbrevene, da man man ønsket å skjerme barna fra å måtte se på de konkrete rasistiske ytringene. Sammen med foreldrene krevde lærerne politibeskyttelse, men Oslopolitiet avslo. Med manglende støtte både av egne sjefer og av politiet, meldte lærerorganisasjonen at Sagene ikke kunne delta.  Dette førte til en antirasistisk mobilisering i landet, som igjen vekket en politisk vilje til å stille opp og sette riktig retning.

    Året etter gikk Sagene-elevene i flaggborgen med slagordet «17. mai for alle». Kampen for alles rett til å gå i toget, uavhengig opprinnelse, utseende og etnisitet, ble en kamp som etter hvert har blitt mer og mer selvsagt i byen vår. Antirasistiske feiringer på nasjonaldagen har samlet mange rundt om i byen vår. Dette er en dag vi alle kan være glade og feire!

    Bombetrusselen mot Sagene skole ble viktig for det antirasistiske arbeidet i Norge, sier Mari Linløkken, prosjektleder og en av stifterne av Antirasistisk senter. – Satte rasistene i skammekroken. Etter at kampen for å få gå i 17.mai toget var vunnet, vokste det et sterkt antirasistisk engasjement på Sagene skole blant elever og lærere. De opprettet en aksjonsgruppe med eget tidsskrift og radiostasjon. Aktivitetene ble samlet under ett tak våren 1984, og dette ble starten på Antirasistisk senter.

    Dette er altså en bit av Oslohistorie, der holdningene og aksjonene til Sagene skoles lærere og elever, har bidratt til å sette et viktig eksempel og som har satt i gang et vedvarende antirasistisk arbeid.

    Hva betyr denne historien for våre elever og lærere i dag?

    I 2024 inviterte vi Joe Ekker, en av elevene fra den flerspråklige klassen. Han fortalte historien slik det opplevdes for ham som barn og elev på Sagene. Joe bor i dag i Mumbai, og jobber som frilansjournalist med inkludering og mangfold som hovedfelt. Dette året fikk Joe gå forrest i 17.maitoget vårt, og holde fanen. Utdanningsnytt dekket denne fine hendelsen, og lagde en podkast om hendelsen i 1983. Hørespillet fra 2024 levendegjør historien med intervjuer av lærere og elever som gikk i den flerkulturelle klassen på Sagene skole. Bombetrusselen mot Sagene skole

    Elevene elsker å høre om denne delen av vår historie. Barn med andre etnisiteter og med foreldre som kommer fra andre land, har alle ulike historier med seg og mange kan kjenne en usikkerhet i spenningspunktet mellom ulike kulturer. Denne historien knytter oss sammen og bidrar til å skape tillit og retning og samhold. Selv for barn i dag, treffer denne fortellingen sterkt. På Sagene skole er alle velkommen. Elevene våre som i dag jobber for å bevare Sagene skole 1-10, viser fram denne delen av historien vår på aksjonssiden Bombetrussel mot Sagene skole – Redd Sagene U-trinn!.

    Ungdom hører til på Sagene! Bevar ungdomsskolen! – underskrift.no

  • Rektor, elevrådsleder og elever besøkte Harrojji School i 2011

    Info på Sagene skole sin hjemmeside HARROJJI School – Vennskapsskolen til Sagene

    Sagene skole har en egen vennskapsskole i Harrojji i Ethiopia.

    Siden 2010 har vi med elevinnsatser og pengestøtte bidratt til Harrojjiskolens utvikling:

    Elevene på Sagene skole dyrker grønnsaker i egen parsell i Geitmyra skolehage på våren. På høstmarkedet kommer foreldre og kjøper grønnsaker.

    Ungdomstrinnet arrangerer hvert år Sagene Live Aid. Dette er en forestilling der foreldre og søsken, venner av Sagene skole og Harrojji School. På programmet står elever og lærere med sang, musikk, dans og annet kreativt innhold.

    Alem Hika som selv er fra Ethiopia og som gikk på Harrojji School i oppveksten, kommer hvert år til Sagene Live Aid og forteller om Sagene skole sitt vennskapsbånd og hvordan elevenes innsats bidrar med utvidelse av skolen, stipender til elever og praktisk læringsmateriell. Det er en glede å hvert år motta nyheter om skolens utvikling. Gjennom årene med støtte har vi bidratt med vann, bibliotek, datamaskiner, skolebygg m.m. Skolen har gått fra å være en lite grunnskole til å bli en skole med videregående linjer og nærmere 2000 elever. Penger som samles inn de siste årene er blitt brukt til nye skolebygg for å kunne tilby enda flere skoleplasser. Nå setter vi også av penger hvert år til jenter på videregående som ønsker å ta legeutdanning.

    1 2011 besøkte rektor ved Sagene skole sammen med elevrådsleder og tre elever Harrojji. De møtte skolens elever og fikk være med på åpningen av et vannrørsystem som nå gir vann til skolen og området rundt. I 2022 var det meningen at en ansatt ved skolen vår skulle besøke Harrojji i anledning skolens 75-års jubileum. Dette måtte dessverre avlyses pga. økende uroligheter i landet.

    Alem Hika har gitt ut en biografi om sitt liv med særlig vekt på oppveksten i Harrojji. I boka My life kan vi lese om Sagene skole sitt engasjement og støtte.

    Vi mener at dette prosjektet gir noe verdifullt til våre barn. Vi lærer om at små og store felles innsatser, kan bety mye. Arrangementene vi gjennomfører fast hvert år for Harrojji, har blitt til viktige tradisjoner og hyggelige happenings for små og store.

  • Våren 1983 fikk Sagene skole noen truende brev. En rasistisk gruppe truet med å bombe skolen dersom elever med mørk hud gikk i 17. mai-toget. Men elevene og lærerne på Sagene ville ikke la seg stoppe.
    Hør den dramatiske historien om Bombetrusselen mot Sagene skole.

    Hørespill laget av Utdanningsnytt i 2024 med intervjuer av lærere og elever som gikk i den flerkulturelle klassen på Sagene skole. Bombetrusselen mot Sagene skole

    Hva er forhistorien?

    17.mai 1983 var Sagene skole valgt til å gå som nummer 1 i 17.maitoget. Det skjer ikke ofte og er selvsagt en stor ære. Dette var det noen som ikke likte. De ville ikke ha «brune» i toget, og i hvert fall ikke i front!

    Det er godt kjent at Norge trengte arbeidskraft på 70- og 80- tallet, og at vi da hentet folk fra Pakistan. Da deres barn skulle begynne på skolen, vardet mange skoler i Oslo som ikke var villige til å ta dem imot. Her var Sagene skole tydelig på å ønske velkommen og det ble opprette den første flerkulturelle klassen i Norge. Elever som snakket norsk, punjabi og urdu fikk gå i samme klasse! Mange rundt var skeptiske og trodde at de norske barna i denne klassen skulle få «dårligere» lærebetingelser. Det viste seg feil og klassen ble en stor suksess. I denne klassen gikk Joe Ekker som nå bor og jobber i Mumbai. Han vokste opp på Grünerløkka og gikk i samme klasse som Khalid Hussain, som skrev boka Pakkis.

    Hva skjedde da skolen ble truet av nynazister?

    Rektor på skolen ønsket å avlyse Sagene sin deltakelse, men Joron Pihl, lærernes tillitsvalgt, kjempet igjennom for at elever og lærere fra Sagene skole skulle følge planen. Khalid Hussain fikk gå forrest med fanen, og sammen med Sagene-elever gikk stortingspolitikere sammen med Gro Harlem Brundtland, med politibeskyttelse på begge sider og veteraner fra krigsseilerne. (NB. under 2.verdenskrig var 17.mai tog ulovlig i Norge) – Satte rasistene i skammekroken

    Sagene skole har bidratt viktig til vårt Oslo sin historie med å blant annet være tydelige med inkludering og anti-rasisme.  Og i dag jobber vi hver på barne- og ungdomstrinnet med å videreføre prinsipper om å verdsette mangfold og skape en skolehverdag som motvirker forskjeller.

    Sagene, 17. mai | Ingen grenser for hvem 17. mai «tilhører»

    Da 17. mai for alle utvidet nasjonaldagen | Mari K. Linløkken  

    I denne artikkel fra Utrop, dekkes mer av prosessen som utspilte seg før det ble bestemt at Sagenes barn kunne delta i toget. Underveis sa rektor ved skolen nei. Skolesjefen på den tiden, sa nei, og påla lærerne å ikke informere elever og foreldre om truslene. Lærerne nektet å lytte, de fremholdt lærerorganisasjonenes uavhengighet, mens skolesjefen truet med arbeidsgivers styringsrett. Lærerne ønsket ikke å «tie i hjel» nazisme og rasisme. Det ble opprettet et samarbeid med foreldrene og man valgte å opplyse om truslene.  Barna ble opplyst om innholdet, men de ble ikke vist de originale trusselbrevene, da man man ønsket å skjerme barna fra å måtte se på de konkrete rasistiske ytringene. Sammen med foreldrene krevde lærerne politibeskyttelse, men Oslopolitiet avslo. Med manglende støtte både av egne sjefer og av politiet, meldte lærerorganisasjonen at Sagene ikke kunne delta.  Dette førte til en antirasistisk mobilisering i landet, som igjen vekket en politisk vilje til å stille opp og sette riktig retning.

    Året etter gikk Sagene-elevene i flaggborgen med slagordet «17. mai for alle». Kampen for alles rett til å gå i toget, uavhengig opprinnelse, utseende og etnisitet, ble en kamp som etter hvert har blitt mer og mer selvsagt i byen vår. Antirasistiske feiringer på nasjonaldagen har samlet mange rundt om i byen vår. Dette er en dag vi alle kan være glade og feire!

    Bombetrusselen mot Sagene skole ble viktig for det antirasistiske arbeidet i Norge, sier Mari Linløkken, prosjektleder og en av stifterne av Antirasistisk senter. – Satte rasistene i skammekroken. Etter at kampen for å få gå i 17.mai toget var vunnet, vokste det et sterkt antirasistisk engasjement på Sagene skole blant elever og lærere. De opprettet en aksjonsgruppe med eget tidsskrift og radiostasjon. Aktivitetene ble samlet under ett tak våren 1984, og dette ble starten på Antirasistisk senter. Dette er altså en bit av Oslohistorie, som vi er stolte av i dag.

    Hva betyr denne historien for våre elever og lærere i dag?

    I 2024 inviterte vi Joe Ekker, en av elevene fra den flerspråklige klassen. Han fortalte historien slik det opplevdes for ham som barn og elev på Sagene. Joe bor i dag i Mumbai, og jobber som frilansjournalist med inkludering og mangfold som hovedfelt. Dette året fikk Joe gå forrest i 17.maitoget vårt, og holde fanen. Utdanningsnytt dekket denne fine hendelsen, og lagde en podkast om hendelsen i 1983. Hørespillet fra 2024 levendegjør historien med intervjuer av lærere og elever som gikk i den flerkulturelle klassen på Sagene skole. Bombetrusselen mot Sagene skole Elevene elsker å høre om denne delen av vår historie. Barn med andre etnisiteter og med foreldre som kommer fra andre land, har alle ulike historier med seg og mange kan kjenne en usikkerhet i spenningspunktet mellom ulike kulturer. Denne historien knytter oss sammen og bidrar til å skape tillit og retning og samhold.

    Ungdom hører til på Sagene! Bevar ungdomsskolen! – underskrift.no

  • La oss bevare Sagene skole 1-10!

    Støtt oss med din underskrift!